Erik Bye sanger – kjente viser, album og priser

Mine fem å begynne med

1. Vandringsvise (1958) – Jeg ville begynt med platedebuten, som også åpner døren til Byes innspillinger av Einar Skjæraasens viser.
2. Skomværsvalsen (1958) – En av de kjente sangene hans, utgitt allerede samme år som debuten.
3. Anna Lovinda (1959) – Mitt valg for den som vil begynne med en sang der Bye selv skrev både tekst og melodi.
4. Jeg vet en vind (1972) – Et naturlig første albumvalg, siden det ga ham Spellemannprisen i klassen mannlig artist.
5. I dur og brott (2003) – Jeg ville tatt med dette for å få et møte med den sene platekarrieren og samarbeidet med Kongelige Norske Marines Musikkorps.

Når jeg skal finne en inngang til Erik Byes sanger, synes jeg det er nyttig å skille mellom enkeltvisene, albumene og fjernsynsprogrammene. Flere titler går igjen i ulike deler av arbeidet hans. Det gjør en enkel oversikt mer nyttig enn bare en lang rekke navn.

Erik Erikssøn Bye levde fra 1926 til 2004 og var programleder, sanger og journalist. For meg er det nettopp bredden som gjør ham interessant å sortere: Han sang, skrev og var med på å forme norsk fjernsynsunderholdning. Denne oversikten hører til blant mine sider om musikk og verk.

Hvilke sanger er Erik Bye kjent for?

«Vandringsvise», «Skomværsvalsen», «Tømmerkoievise», «Så lenge skuta kan gå» og «Hildringstimen» er blant sangene han ble kjent for. Jeg ville brukt disse som en første lytteliste, før jeg gikk videre til hele album.

«Vandringsvise» var platedebuten i 1958, utgitt på Brødrene Johnsens platemerke Rondo. Den var den første av flere innspillinger av Einar Skjæraasens viser. Da Brødrene Johnsen avsluttet grammofonplateproduksjonen i 1959, fikk Bye kontrakt med Philips.

Blant de tidlige utgivelsene finner jeg «Skomværsvalsen/Den glade hjemkomst» fra 1958 og «Anna Lovinda/Kokken og båsen og fyrbøter Sam» fra 1959. «Så lenge skuta kan gå/Den sorte seiler» kom i 1962. Jeg synes disse utgivelsene gir en ryddig vei inn i de første plateårene.

Bye skrev en lang rekke melodier i samarbeid med Willy Andresen. Til «Anna Lovinda» skrev han selv både tekst og melodi. Det er et viktig skille for meg: En sang han er kjent for å synge, og en sang han har skrevet selv, er ikke nødvendigvis det samme.

Hvilke album ga Erik Bye ut?

Her har jeg samlet studioalbumene og samlealbumene i hver sin gruppe, med årstall ved hver utgivelse. Jeg har også tatt med hyllestalbumet fra 2005, men merket det tydelig. Det er andre artisters tolkninger, ikke et nytt studioalbum med Bye.

For den som vil følge utviklingen i rekkefølge, ville jeg startet med Vi går ombord fra 1960 og deretter Erik Bye synger Skjæraasen fra 1966. Det første er studioalbumet som står tidligst i oversikten, mens det andre samler oppmerksomheten om Skjæraasen.

Vil jeg heller ha en samlet inngang, ville jeg valgt et samlealbum som Hildringstimer eller Høvdingen – de aller beste 1958–2004. Jeg anbefaler dem her ut fra typen utgivelse, ikke fordi jeg mener at én samling kan erstatte hele albumrekken.

Hvordan begynte Erik Byes karriere?

Bye var skuespiller og revysjef for Nordstrandrevyen i 1941. I 1953 tok han graden master of arts i engelsk, journalistikk og dramaturgi ved University of Wisconsin. Deretter arbeidet han som journalist i Associated Press fra 1953 til 1955 og i BBCs norske avdeling fra 1955 til 1958.

Han ble ansatt i NRK i 1958, samme år som platedebuten. Der var han involvert i flere av de tidlige fjernsynsprogrammene. Jeg synes sammenfallet er verdt å merke seg: Platekarrieren og arbeidet i NRK fikk et viktig startpunkt i samme år.

Gjennom Vi går ombord og Lørdagskveld med Erik Bye ble han landskjent. Han arbeidet tett med tv-produsenten og regissøren Johnny Bergh og var sentral i å legge grunnlaget for norsk TV-underholdning. Han var kjent for hjertevarme og godt humør, og ble ofte kalt «Høvdingen» og «Giganten».

Hvilke Spellemannpriser fikk Erik Bye?

Jeg ville særlig merket meg tre Spellemann-utmerkelser. To er knyttet til bestemte album, mens den tredje er en hederspris:

• Spellemannprisen 1972 i klassen mannlig artist for Jeg vet en vind.
• Juryens hederspris under Spellemannprisen 1981.
• Spellemannprisen 2003 i klassen vise for I dur og brott, med Marinemusikken.

Tekstarbeidet ble også belønnet. Han fikk Årets verk i tekst fra NOPA for «Utflaggingsvalsen» i 1988 og Edvard-prisen i klassen tekst til musikk for «Men når regnet en gang kommer» i 2004. Disse prisene er en grunn til at jeg ikke bare ville sett på ham som stemmen bak kjente viser.

Blant de øvrige prisene var Fritt Ord-prisen og Alf Prøysens ærespris i 1989, Norsk kulturråds ærespris i 1993 og Gullrutens hederspris i 1998. Han fikk Skjæraasenprisen i 2000. Bye ble også ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1978 og ridder av Den islandske falkeorden i 1981.

Hvilke bøker hører sammen med sangene?

Jeg liker å holde boktitler og platetitler fra hverandre, særlig når navnene er like. Jeg vet en vind er et album fra 1972, men også en bok fra 1973, illustrert av Karl Erik Harr. Tilbake til sangene er en bok med dikt og skisser fra 1994, illustrert av Nils Aas, og et studioalbum fra 1996.

Venners viser og egne vers kom i 1963, arrangert og illustrert av Odd Børretzen. Blant de andre bøkene er Munnspill under åpen himmel fra 1966 og Fløyterens hjerte fra 1993. Byes beste fra 2004 inneholder dikt, viser og fortellinger i utvalg. Jeg ville vurdert den dersom jeg ønsket en boklig inngang ved siden av musikken.

Hvem har tolket Erik Byes viser?

I 2005 ga Kirkelig Kulturverksted ut En hildringstime – 16 artister hedrer Erik Bye. Blant bidragsyterne var Anne Grete Preus, D’Sound, Lars Lillo-Stenberg, Åge Aleksandersen og Hellbillies. Jeg har også en egen oversikt over Hellbillies-sanger for den som vil følge det sporet videre.

På hyllestalbumet fremføres blant annet «Vårherres klinkekule», «Vandringsvise», «Gå til onkel», «Anna Lovinda», «Skomværsvalsen», «Blå salme» og «Hildringstime». Jeg ville lyttet til Byes egne innspillinger først og deretter gått til disse tolkningene.

Det er også slik jeg liker å gå videre mellom ulike visesangere: én sang eller én samling om gangen. For et annet spor i norsk visetradisjon har jeg skrevet om Musevisa og historien bak Alf Prøysens julesang. Hos Bye ville jeg likevel vendt tilbake til «Vandringsvise» som det enkleste startpunktet.