Max Manus – motstandsmannen og historien bak filmen

Fra oppvekst til motstandsarbeid

Max Manus ble født i Bergen. Ifølge NRKs omtale av dokumentaren Eventyrlige Max hadde han norsk far og dansk mor, vokste delvis opp i Danmark og oppholdt seg på Cuba som ung.

Under vinterkrigen 1939–1940 meldte han seg som frivillig på finsk side. Under felttoget i Norge i 1940 kjempet han i Gösta Benckerts kompani ved Kongsvinger og i Glåmdalen. Vil du forstå bakgrunnen for krigen, kan du lese om årsakene til andre verdenskrig.

Før Manus ble sabotør, arbeidet han med den illegale avisen Vi vil oss et land. Motstandsarbeidet hans omfattet dermed både informasjonsarbeid og senere væpnede aksjoner.

Vindushoppet og flukten fra Ullevål

I 1941 hoppet Manus ut av et vindu under et arrestasjonsforsøk. Han ble brakt til Ullevål sykehus og klarte senere å flykte derfra. Store norske leksikon beskriver begge hendelsene, som også er med i filmen.

Etter flukten kom han til Storbritannia. Der ble han innrullert i Kompani Linge og fikk spesialtrening før han ble sendt tilbake til Norge.

Var Max Manus leder for Oslogjengen?

Nei. Max Manus var medlem av Oslogjengen, mens Gunnar Sønsteby var lederen. Ifølge Store norske leksikon var gruppen Milorgs sentralledelses aksjonsgruppe og besto av elleve Kompani Linge-medlemmer.

Oslogjengen opererte fra våren 1944 til frigjøringen i 1945. Kompani Linge var altså avdelingen Manus tilhørte, mens Oslogjengen var aksjonsgruppen han senere deltok i under Milorgs sentralledelse. Mardonius var en egen operasjon i 1943, før Oslogjengen var i virksomhet.

SNL oppgir nærmere 50 spesialoperasjoner for Oslogjengens medlemmer, blant annet 30 sabotasjeaksjoner. Dette er gruppens samlede tall, ikke Manus’ personlige aksjonstall. Du kan lese mer om medlemmene og organiseringen i oversikten over Oslogjengen.

Sabotasjeaksjonene: mål, samarbeid og resultat

Manus samarbeidet med blant andre Gregers Gram, Gunnar Sønsteby og Roy Nielsen. Aksjonene rammet skip, registre, flymotorer og oljelagre, men ikke alle forsøk lyktes.

Mardonius i Oslo havn

Manus og Gregers Gram ble sluppet ned i fallskjerm i Norge i mars 1943 for operasjon Mardonius. Dette var en SOE-operasjon rettet mot skip i Oslo havn.

I april brukte sabotørene magnetiske, tidsinnstilte miner mot fartøyene. Ortelsburg ble senket, mens Tugela og en oljelekter ble rammet. Noen av ladningene virket ikke.

Hvorfor ødela de arbeidsregistre?

18. mai 1944 deltok Manus, Gram og Sønsteby i aksjonen mot arbeidsmobiliseringens registre i Akersgata 55. Målet var å hindre registrering til Arbeidstjenesten.

Ifølge SNL fryktet Hjemmefronten at registreringen kunne føre til tvungen tysk krigstjeneste. Motstandsfolkene forsøkte derfor å stanse innkallingen ved å ødelegge registrene.

Donau-aksjonen i januar 1945

Manus og Roy Nielsen plasserte ti tidsinnstilte miner på det tyske lasteskipet Donau. Ladningene eksploderte utenfor Drøbak 16. januar 1945, og skipet ble satt på grunn.

Donau ble dermed tatt ut av drift. Vraket ble senere hevet og hugget opp i 1952, ifølge Store norske leksikon.

Skipet hadde tidligere blitt brukt til deportasjon av norske jøder 26. november 1942. Sabotasjen i januar 1945 var ikke en redningsaksjon under deportasjonen. De to hendelsene fant sted med mer enn to års mellomrom.

Propaganda var også en del av innsatsen

Manus deltok dessuten i Derby, en propagandaoperasjon rettet mot tyske soldaters kampmoral. Sammen med arbeidet i den illegale pressen viser dette at motstandsinnsatsen hans omfattet mer enn sprengningsaksjoner.

Livet etter krigen: arbeid, bøker og Tikken

Etter frigjøringen var Manus livvakt for kronprins Olav og kong Haakon VII. Han mottok Krigskorset med to sverd.

Han ga ut Det vil helst gå godt i 1945 og Det blir alvor i 1946. De selvbiografiske krigsberetningene ble senere grunnlaget for manuset til filmen fra 2008.

Sammen med Sophus Clausen etablerte han kontormaskinfirmaet Clausen og Manus. Ifølge Teknisk Ukeblad bidro inntekter fra bøkene til etableringen.

Hvem var Tikken Manus?

Ida Nikoline Manus, kjent som Tikken, var Max Manus’ ektefelle. Ifølge Oslogjengens biografiside giftet de seg 22. mars 1947.

I et intervju med Dagbladet i 2009 fortalte Tikken at Manus hadde tilbakevendende mareritt etter krigen og senere fikk alvorlige alkoholproblemer. Etterkrigslivet rommet dermed både familie, arbeid og belastninger etter krigsinnsatsen.

Filmen Max Manus fra 2008

Max Manus hadde norsk kinopremiere 19. desember 2008. Espen Sandberg og Joachim Rønning regisserte, mens Thomas Nordseth-Tiller skrev manuset med utgangspunkt i Manus’ to krigsberetninger.

Aksel Hennie spiller hovedrollen. Filmen vant syv Amandapriser i 2009, blant annet beste norske kinofilm, beste mannlige hovedrolle, beste manus og Folkets Amanda.

Hva er virkelig, og hva har filmen endret?

Filmen bygger på virkelige personer og operasjoner, men er ikke en dokumentar. Produsent John M. Jacobsen presiserte i Aftenposten at den handler om Manus og menneskene rundt ham, ikke om hele den norske motstandsbevegelsen.

Flere sentrale hendelser fant sted, samtidig som filmen endrer hvem som deltok og hvordan hendelsene utspilte seg.

Uenigheten om Finland-scenene

NRK omtalte en direkte uenighet mellom historikerne Lars Borgersrud og Arnfinn Moland. Borgersrud avviste filmens kampskildring, mens Moland viste til Kolbein Laurings dagbok om artilleri- og maskingeværild.

Det er derfor viktig å skille mellom Manus’ frivillige tjeneste, opplevelser av beskytning og de konkrete drapene filmen viser. At han var frivillig i vinterkrigen, betyr ikke at nærkampscenen gjengir noe han faktisk gjorde.

Hvorfor er kronologien endret?

John M. Jacobsen beskrev forskyvningen av Jens Christian Hauges rolle som et dramaturgisk grep. Hauge får en sentral rolle allerede i 1940 i filmen, i stedet for 1942.

Nordseth-Tiller skrev i Rushprint at kjærlighetshistorien bygget på samtaler med Tikken. Han opplyste også at historiker Arnfinn Moland og forfatter Roy Jacobsen var konsulenter. Filmens dialog er likevel ikke ordrette historiske samtaler.

Bøkene, dokumentaren og tegneserien

Manus’ egne krigsberetninger, romanen Rottejegeren og tegneserien Max Manus er ulike typer bøker. Dokumentaren og spillefilmen gir også forskjellige innganger til livet hans.

I Bjørn Benkows dokumentar Eventyrlige Max forteller Manus selv om livet før, under og etter krigen.

Rottejegeren er en roman som blant annet handler om veteraners etterkrigsliv. Den er ikke en selvbiografisk krigsberetning og kan ikke brukes som dokumentasjon på Manus’ egne aksjoner eller likvidasjoner.

Tegneserien av Andreas K. Iversen

Andreas K. Iversens tegneseriebiografi Max Manus ble utgitt av Kagge i 2024. Boken har 191 sider og er rettet mot aldersgruppen 9–12 år.

Den vant ARKs barnebokpris 2024, Bokslukerprisen 2025 og Barnas bokpris 2025 i Bergen. Dette er priser til tegneserien, ikke til filmen fra 2008.

Vil du lese videre om norske personer og hendelser fra fortiden, finner du flere saker i NorskeBloggens historieoversikt.

Vanlige spørsmål

Hva het Max Manus egentlig?

Hans fulle navn var Maximo Guillermo Manus. Han ble født i Bergen 9. desember 1914 og døde i Asker 20. september 1996.

Var alle sabotasjeaksjonene vellykkede?

Nei. Ikke alle ladningene under Mardonius virket. Store norske leksikon beskriver også et forsøk mot Monte Rosa i juni 1944 der minene sviktet.

Hvilke bøker bør du lese før du ser filmen?

Vil du lese fortellingene filmen bygger på, er det Det vil helst gå godt fra 1945 og Det blir alvor fra 1946. Begge er skrevet av Max Manus.

Finnes det en dokumentar der Max Manus forteller selv?

Ja. Bjørn Benkows Eventyrlige Max fra 1996 inneholder Manus’ egne fortellinger om livet før, under og etter krigen.

Er tegneserien Max Manus laget for barn?

Ja. Kagge oppgir aldersgruppen 9–12 år for Andreas K. Iversens tegneseriebiografi fra 2024.